Om nervesystem, regulering og hvorfor veien ut av rus ikke bare handler om struktur – men om å finne tilbake til seg selv.

Av: Camilla Ytresand, prosjektmedarbeider i Kaos til Kompass / Ettervernskonferansen

Denne teksten springer ikke ut av et behov for å fortelle en historie, men av et behov for å sette ord på det som ofte faller mellom fagfeltene.

Ikke bare gjennom egne erfaringer, men også gjennom møter med mennesker som har forsøkt å finne veien gjennom det samme.

Jeg har hatt samfunnsstraff. Jeg har levd med rus. Jeg har sett tjenestene både utenfra og innenfra, uten å gjøre meg selv til en diagnose.

Det gir et annet blikk.

Det jeg beskriver i dag handler ikke bare om rusfeltet. Det gjelder også helse, skole, arbeid og velferd, og hvordan mennesker møtes når nervesystemet allerede er i ubalanse.

Vi møter mennesker med uro, stress, smerte og reguleringsvansker.

Svarene som gis, handler ofte om ytre struktur og tilpasning:

Tiltaksplaner. Oppfølging. Krav. Mål.

Men lite støtte til selve reguleringsgrunnlaget. Det snakkes mye om atferd. Lite om fysiologi. Lite om nervesystem.

Rus er sjelden bare et stoff. Ofte er det en overlevelsesstrategi når kroppen mangler trygghet.

Kroppen søker ikke nødvendigvis det som er ekte. Den søker det som gir lettelse.

Et nervesystem i konstant beredskap vil søke lindring gjennom rusmidler, medisiner og stimulans, eller gjennom overarbeid, prestasjon og kontroll.

Tjenestene skiller mellom lovlig og ulovlig rus. Men kroppen gjør ikke det. Den responderer på belastning og avlastning, aktivering og ro.

Likevel er hjelpen ofte delt opp i adskilte spor:

Psykisk helse ett sted.
Somatikk et annet.
Sosiale tjenester et tredje.

Mellom disse faller helheten.

Vi forventes å fungere, men får sjelden lære hvordan regulering faktisk kjennes i kroppen.

Ettervern og forebygging handler ofte om ytre stabilitet: bolig, arbeid, struktur.

Alt dette er viktig. Men uten indre forankring blir det sårbart.

Det er lite plass til kroppens egne reguleringsmekanismer. Behovet for rytme og restitusjon blir ofte oversett. Kroppens naturlige tilpasningsprosesser får sjelden støtte.

Vi snakker sjelden om det som ikke kan måles i tall:

Søvn.
Pust.
Bevegelse.
Faste.
Berøring.
Lys og mørke.
Varme og kulde.
Planter og urter.

Det gis lite støtte til selvregulering og selvhealing, til at mennesker blir kjent med egne rytmer, signaler og prosesser, og gradvis kan gjenopprette indre balanse i sitt eget tempo.

Men det finnes også et annet blindfelt: det indre skiftet som skjer når vi gir slipp på identiteten vi en gang bygde for å overleve.

Mange blir værende i det de tror de er – roller, diagnoser, historier og strategier – selv når det ikke lenger tjener dem.

Å gi slipp kan oppleves som en indre død. Ikke av mennesket, men av bildet av hvem man trodde man måtte være.

Dette er ikke et sammenbrudd. Det er en overgang.

Når gamle identiteter slipper taket, kan det oppleves tomt, forvirrende og utrygt. Men også frigjørende.

For meg har dette vært en del av selvhealingen: å la det gamle falle bort uten å dekke det til med en ny maske.

Å være til stede uten forklaring. Uten rolle. Uten flukt.

Jeg tror ikke mennesker trenger flere verktøy for å bli noe annet.

De trenger støtte til å gi slipp på det de ikke lenger er.

Og rom for prosesser der de i sitt eget tempo kan finne tilbake til seg selv.

Teksten gir uttrykk for forfatterens egne tanker, refleksjoner og meninger.