| Skrevet av; Marcus Johnsen, prosjektleder for Ettervernskonferansen

Du har vært i behandling. Du har gjort jobben, stått i det som var vanskelig og tatt tak i ting du kanskje har brukt lang tid på å unngå. For mange er det en milepæl å komme dit – å faktisk fullføre.

Så kommer dagen du skrives ut.

På papiret er det et mål du har nådd. Du er ferdig. Klar for å gå videre. Men for mange er det også starten på noe helt annet – noe det snakkes langt mindre om.

For inne i behandlingen er du omgitt av struktur. Det er folk rundt deg, faste rammer, oppfølging og en hverdag som i stor grad er tilrettelagt. Du vet hva du skal gjøre når du står opp, og du har noen å forholde deg til gjennom dagen. Det gir en form for stabilitet, selv om prosessen i seg selv kan være krevende.

Når du kommer ut, forsvinner mye av dette på en gang.

Plutselig er det opp til deg selv å fylle dagene. Struktur, relasjoner og retning må skapes på nytt, ofte uten den samme støtten du hadde i behandlingen. Det er her mange beskriver en stillhet som kan være vanskelig å håndtere – ikke nødvendigvis fordi ingenting skjer, men fordi det mangler noe å holde fast i.

Det er også her det egentlige arbeidet begynner.

Å holde seg rusfri er én del av det. Å bygge et liv som gjør det mulig å fortsette å være det, er noe annet. Det handler om å finne noe som gir mening i hverdagen, mennesker å høre til med, og en struktur som tåler både gode og dårlige dager.

For mange er dette nettopp det som mangler.

Ikke fordi viljen ikke er der, men fordi overgangen fra behandling til hverdagsliv ofte blir for brå og for lite forberedt. Når oppfølgingen avsluttes samtidig som kravene til å klare seg selv øker, blir det i praksis opp til tilfeldigheter hvordan det går videre.

Vi opplever at ettervern snakkes godt om. De fleste er enige i at det er viktig. Likevel er det i for liten grad satt i system. Overganger blir tilfeldige, ansvar pulveriseres, og brobyggingen mellom behandling og livet etterpå blir ofte overlatt til ideelle og frivillige aktører.

Det finnes gode tilbud. Men de er få, sårbare og i for liten grad koblet på det offentlige løpet. For mange betyr det at de selv må finne frem til det – i en fase der de kanskje trenger mest hjelp.

Det er dette vi ønsker å løfte frem.

Derfor arrangerer vi Ettervernskonferansen.

Før lunsj på konferansedagen retter vi blikket mot nettopp disse utfordringene. Hvordan systemet i dag er organisert, hvordan ettervern omtales – men i for liten grad prioriteres, og hva som skjer når overgangen fra behandling til hverdagsliv ikke er godt nok ivaretatt.

Etter lunsj snur vi perspektivet.

Da handler det om løsninger. Hva som faktisk kan fungere i praksis, hvordan vi kan bygge bedre bro mellom nivåer, og hvordan ettervern kan bli en mer integrert og forpliktende del av behandlingsløpet.

For oss er ikke dette bare en enkeltstående konferanse.

Det er et forsøk på å flytte noe.

Å sette ettervern tydelig på dagsorden – ikke bare som et tema det er lett å være enig i, men som et område som må tas på alvor, prioriteres og utvikles videre i årene som kommer.

Vi mener dette må være startskuddet for et mer overordnet fokus på ettervern.

Ikke flere runder der vi snakker pent om det.
Men et reelt skifte i hvordan det forstås og følges opp.

For dette handler til syvende og sist om noe ganske konkret:

At mennesker ikke bare skal komme seg gjennom behandling, men faktisk få en reell mulighet til å komme tilbake til livet.

Marcus Johnsen, prosjektleder Ettervernskonferansen