| Skrevet av; Øyvind Sandve, daglig leder ved Retretten

16.mai starter rapporteringen på de reviderte pasientforløpene for psykisk helse og rus opp igjen.
Da er spørsmålet enkelt: Vil ettervern faktisk bli prioritert og målt, eller fortsatt være den delen av rusbehandlingen alle snakker pent om, men ingen tar reelt ansvar for? Tiden er moden for å stille et spørsmål som har vært skjøvet til side altfor lenge: Blir ettervern faktisk målt og prioritert, eller bare omtalt?

For å skrive ut mennesker uten reelt ettervern er offentlig sløsing. For mange både kan og vil delta, men får ikke den støtten de trenger. Mangelen på ettervern etter endt rusbehandling er blitt elefanten
i rommet i norsk ruspolitikk. Staten betaler for behandling, men kommunene får regningen når systemet svikter i overgangen til livet etterpå. Likevel blir mangelen på integrert ettervern fortsatt
altfor ofte behandlet som et tilleggsspørsmål, ikke som den systemfeilen den faktisk er. Samtidig har både regjeringen og Stortinget løftet frem integrert ettervern som noe som må styrkes. Nettopp derfor er tiden inne for å spørre om dette faktisk får konsekvenser i praksis.

Vi bruker store summer på behandling, men aksepterer samtidig at mennesker skrives ut til ensomhet, boligkaos, passivitet og uforutsigbarhet. Det er som å betale for en kostbar operasjon og
deretter nekte pasienten rehabilitering.

Se for deg en person som går ut av behandling motivert, rusfri og fast bestemt på å begynne på nytt.
Kanskje har vedkommende kjent på håp for første gang på mange år. Kanskje har relasjoner begynt å leges. Kanskje finnes det endelig en vilje til å leve annerledes. Men utenfor døren venter ikke nødvendigvis et system som er rigget for å ta imot dette håpet. I stedet møter mange stillhet. En usikker bolig. En økonomi som knapt går rundt. Lange dager uten innhold. Ensomhet. Mangel på arbeid, aktivitet og struktur. En hverdag der alt det som skulle bære et nytt liv, enten er svakt, tilfeldig eller helt fraværende.

Det er i dette rommet mange sprekker. Ikke nødvendigvis fordi behandlingen var dårlig. Ikke fordi motivasjonen manglet. Men fordi overgangen mellom behandling og hverdagsliv er så brutal at den
i seg selv blir en risikofaktor. Vi som jobber tett på mennesker i denne fasen, vet at det ofte er her den virkelige kampen begynner. Likevel organiserer vi fortsatt hjelpen som om behandlingen var målstreken, når den i realiteten bare er starten på den mest sårbare delen av løpet.

Dette er ikke først og fremst enkeltskjebner. Det er et systemproblem. Når mennesker faller tilbake i rus, mister bolig, bryter kontakt med familie, havner i ny kriminalitet eller utvikler alvorlige psykiske plager etter utskrivelse, blir det ofte omtalt som individuelle nederlag. Men for mange er det systemet som har sviktet først. De ble skrevet ut fra et strukturert behandlingsløp og inn i en hverdag uten tilstrekkelig støtte til å stå i friheten de hadde kjempet seg frem til.

Derfor er dette mer enn sosialpolitisk svikt. Det er også dårlig samfunnsøkonomi. Hva er det vi egentlig gjør? Vi investerer betydelige ressurser i behandling, men aksepterer samtidig at mennesker skrives ut til forhold som gjør det svært vanskelig å lykkes. Vi lar arbeidsevne gå tapt.
Vi lar relasjoner bryte sammen. Vi lar håp forvitre. Vi lar mennesker som kunne blitt viktige bidragsytere, falle tilbake i avmakt, utenforskap og ny belastning for både seg selv, sine nærmeste og samfunnet. Det er et enormt sløseri. Ikke bare med penger, men med menneskelige ressurser.

I dag er ansvaret splittet opp på en måte som i praksis gjør ettervern sårbart. Staten kan si at behandlingen er gjennomført. Kommunene sitter igjen med konsekvensene dersom overgangene svikter. Resultatet er et system som ikke henger sammen, og der ansvaret lett pulveriseres i
overgangen mellom nivåer, tjenester og budsjetter. Den som skal bygge et nytt liv, blir stående midt i dette gapet.

Det er nettopp derfor oppstarten av rapporteringen 16. mai betyr noe. Når de reviderte pasientforløpene nå igjen skal rapporteres, må vi kunne forvente mer enn nye styringslinjer og penere språk. Hvis ettervern fortsatt bare omtales, men ikke etterspørres med samme alvor som ventetid, oppstart og gjennomføring, vil også denne reformen bomme på det viktigste. Rapportering er ikke løsningen i seg selv. Men det som ikke måles, glir altfor ofte nedover på prioriteringslisten.

Vi vet allerede hvilken retning myndighetene peker ut. Stortinget har bedt regjeringen prioritere arbeid, sosial inkludering og ettervern som en integrert del av rusbehandlingen. Regjeringen har gitt de regionale helseforetakene oppdrag knyttet til utvikling av integrert ettervern innen TSB, i samarbeid med kommunene. Da holder det ikke lenger å snakke om ettervern som noe ønskelig. Da må det behandles som en kjerneoppgave.

Ettervern må inn som en forpliktende del av behandlingsforløpet, ikke som en frivillig ekstratjeneste som kommer i tillegg dersom kommunen tilfeldigvis har kapasitet, kompetanse eller økonomi. Det må planlegges fra dag én. Det må ha tydelig ansvar. Det må ha finansiering. Og det
må bygge på reell samhandling mellom TSB, kommune, NAV, bolig, arbeid og sivilsamfunn.

For mennesker trenger mer enn rusfrihet. De trenger noe å stå opp til. Noen å høre til hos. Et sted å gå. En rytme i hverdagen. Hjelp til å tåle stillheten, friheten og ansvaret som kommer når rusen ikke lenger er der. Noen trenger tett oppfølging. Noen trenger hjelp til økonomi og bolig. Noen trenger fellesskap og arbeidstrening. Noen trenger alle delene samtidig. Fellesnevneren er at dette ikke kan overlates til tilfeldighetene.

Hvis vi virkelig mener alvor med å hjelpe mennesker ut av rus, må vi også mene alvor med tiden etterpå. 16. mai bør ikke bare markere at rapporteringen starter opp igjen. Den bør markere slutten på en politisk dobbeltkommunikasjon der ettervern løftes frem i dokumenter, men fortsatt nedprioriteres i virkeligheten. For så lenge vi skriver ut mennesker uten reelt ettervern, vil vi også fortsette å miste dem i overgangen mellom håp og hverdag. Det er ikke bare menneskelig uforsvarlig.
Det er dårlig styring, dårlig politikk og dårlig bruk av fellesskapets penger.

Dette er viktig, derfor håper jeg vi sees på konferansen den 3.juni.

Øyvind Sandve, daglig leder ved Retretten.