Det er lett å tenke at det viktigste skjer i behandling.  Det er der systemet er tydelig.

Men hva skjer etterpå?

Vi er 12 personer som står bak Ettervernskonferansen.  Felles for oss er at vi ikke bare kjenner dette som et fagfelt – vi har kjent det på kroppen.

Vi har vært i behandling. Vi har fått hjelp. Og vi har kjent på det som kommer etter.

Stillheten.

For mange oppleves overgangen fra behandling til hverdagsliv som en av de mest krevende fasene.

I behandling er du omgitt av struktur, mennesker og støtte. Når du skrives ut, forventes det ofte at dette skal videreføres, men i praksis oppleves det ikke alltid slik.

Forskning og offentlige rapporter peker på noe viktig:

Rusavhengighet er ofte en langvarig tilstand, der risikoen for tilbakefall er høy – særlig i overgangsfaser.

Samtidig beskrives overgangen fra spesialisthelsetjenesten til kommunale tjenester som sårbar og til dels fragmentert.

Dette er ikke en kritikk av enkeltpersoner eller enkeltmiljøer.  Det er en beskrivelse av et system.

I dag brukes det betydelige ressurser på behandling i spesialisthelsetjenesten.
Oppfølgingen etterpå er i stor grad lagt til kommunene – der tilbudene varierer. Noen steder finnes gode ettervernstilbud, fellesskap og strukturer.
Andre steder er det langt mer tilfeldig hva som møter deg.

For oss handler dette om noe helt konkret:

Hva skjer når hverdagen begynner?

Hvem møter deg når dagene skal fylles?
Hvem hjelper deg med å bygge noe nytt?
Hva finnes av struktur, fellesskap og retning?

Vi har erfart at det ikke nødvendigvis er behandlingen som er det vanskeligste.

Det er livet etterpå.

Det er i denne fasen mange av de viktigste valgene tas. Det er her relasjoner bygges eller brytes.
Det er her veien enten stabiliseres – eller blir mer usikker.

Derfor mener vi at ettervern ikke kan være et tillegg. Det må være en integrert del av hele behandlingsløpet.

Det er også derfor vi arrangerer Ettervernskonferansen.  Ikke for å gi enkle svar – men for å samle forskning, fag og erfaring rundt det som kanskje er det viktigste spørsmålet:

Hva skal til for at mennesker faktisk klarer å bygge et liv etter behandling?